After Rorschach Paintings
These paintings raise questions about interpretation; the relationship between the eye and the mind of the viewer of an image. "What do you see?", asks the psychologist using the Rorschach ink-blot tests. The response of the patient tells us something about his state of mind, according to Rorschach. These works are open for multiple interpretations and refer as much to nature, animals and landscape as they do to culture and psychology.

I den klassiske definisjonen var kunstens oppgave å speile virkeligheten, og helst slik at den framstod som et lærestykke eller ideal for oss. Det ble etablert en tydelig sammenheng mellom det sanne, det gode og det skjønne. Virkeligheten, eller sannheten om du vil, kunne handle om det verdslige eller gudesfæren, om liv og død – om det å være menneske. I det hele tatt…
Og vi snakker her om en Allmenn sannhet. Ikke en relativ, personlig.

Hvordan forholder så denne utstillingen seg til det klassiske begrepet? Vel. Bjørheims malerier er nesten overskridende vakre, med en overflate som ikke yter motstand. Det er som om han vil se hvor mye vi tåler – hvor langt han kan gå – estetisk, før vi setter en grense. Før det gjør vondt.
Hvis vi kan si at maleriene hans har en oppgave, så stanser den ikke bare ved det å bevege oss estetisk.
Som i klassisk kunst ønsker Bjørheim å ta oss videre, å dra forhenget til side og la oss se. Noe.

The Rorschach Ink Blot Test er utgangspunkt for maleriene i utstillingen. Psykologen Rorschach mente at han kunne få en ide om hvordan pasientene ser verden ved å la de assosiere fritt med utgangspunkt i abstrakte blekk-klatter. På en måte kan vi si at denne tenkingen også tar oss tilbake til antikken. Til Platons epistomologi.
Platon mente at når vi bruker et begrep eller framstiller et bilde av noe, da referer vi samtidig til noe annet. En bakenforliggende og grunnleggende ide, vi som mennesker bare kan gi en utilstrekkelig fortolkning av. I denne over to tusenårige tradisjonen må vi da, når Bjørheim viser oss sine sommerfugl- og ryggmargsbilder, prøve å se bak overflaten for å få øye på det egentlige motivet. Ideen bak formen.

Bjørheim utforsker grensefeltet mellom det hyperestetiske – det skjønne - og det flertydige. Han oppfordrer oss til å tolke bildene, å finne vår sannhet om dem. Når han viser oss sine ”Ink Blots”, og spør ”hva ser du her”, påtar han seg psykologens rolle, og vi blir som publikum nærmest pasienter i hans prosjekt. Hva vi svarer vil være farget av hvem vi er, hvilke erfaringer vi har gjort oss.

Som enkeltpersoner kan vi imidlertid komme fram til en allmengyldig sannhet, bare en relativ. Bildene vil endre innhold med hver ny betrakter.

Bjørheim er altså opptatt av perspektiv – det at vi finner det nesten umulig å se verden fra et annet synspunkt enn vårt eget. Der de klassiske kunstnerne gav oss sine fortellinger om hva verden er, spør Bjørheim i stedet oss.

Alle maleriene i serien er diptych, det vil si to malerier ved siden av hverandre. Noen av dem framstår som gjensidige speilbilder av hverandre. Slik høyre og venstre side av kroppen er symetrisk, men ikke identisk. Maleriene refererer til naturen, de har altså et fysisk aspekt.

Skulpturen i utstillingen er en stor, rund kiste, satt sammen av 48 mdf-ringer. Formen kan minne om en bikube eller kokong, og passer til en voksen kropp. Bjørheims egen kropp. Skulpturen forholder seg til maleriene i utstillingen, og stiller grunnleggende spørsmål rundt oppfatningene våre om døden og livet etter. Kokongformen åpner for tanken at gjenfødelse eller transformasjon er mulig. At vi som mennesker kan ha i oss kimen til å bli noe annet, slik en larve kan forvandles til en sommerfugl. Den runde formen gir mulighet for bevegelse. Kokongen kan ha en retning eller mangle retning. Men hvor eller mot hva vi er vi på vei, er det igjen opp til oss å gi svar på.

I utstillingen er også tre videoarbeid, hvor Bjørheim utforsker hvordan maling kan flyte og blande seg. Videoene kan ses som en undersøkelse av hvordan maleriene i utstillingen blir til, hvordan fargen flyter og blander seg. Det er nesten som å se urmaterien flyte, før verden ble skapt. Før verden fikk form. Det er fysisk, kroppsnært og foruroligende.
I motsetning til maleriene får vi her ikke en fast form vi kan reflektere over. Vi tvinges i stedet til å tenke over hva dette kan bli, hvilke muligheter har massen til å bli form? Hvordan vil formen se ut hvis den en gang stivner? Vi kan også se videoene som bilder av vår tankeprosesse i møte med maleriene. Hvordan bearbeider, tolker og transformerer hjernen inntrykkene? Hvordan gjenskaper vi en personlig mening om maleriene?

Og for nå å avrunde med igjen å minne om klassiske definisjoner. Et kunstverk var ikke regnet som godt før det oppfylte de tre kriteriene om det sanne, det gode og det skjønne. Men i denne utstillingen lar kunstneren det altså være opp til oss å finne sannheten og undersøke om den kan være god.
At bildene er vakre er det jo liten tvil om.

I klassisk kunst var også umulig å tenke seg at et kunstverk skulle være dårlig utført. Håndverket skulle være solid, og det er det absolutt i disse arbeidene...
Men heller ikke en kunstner arbeider i sin kokong, helt uavhengig av andre. Så før jeg slutter av har jeg lovet Bjørheim å takke hjelperne på Haugstad Trevarefabrikk på Bryne og Gaute AS på Nærbø for generøs støtte og verdifulle råd. Ifølge Bjørheim har de bidratt sterkt til at han kunne gi utstillingen den formen den har.

Da er det på tide å gå opp og danne seg sitt eget inntrykk av Jan Kjetils verden.
Gratulerer, Jan Kjetil, med en flott utstilling!
Karin Sunderø
Leder, Bryne kunstforening
26.11.2011